Én sommer – et endret samfunn

Sommeren 1967, samlet flere tusen unge mennesker seg i Haight-Ashbury distriktet i San Fransisco, under sommeren som senere fikk navnet «Summer of Love. I løpet av noen måneder forandret distriktet i San Fransisco seg til et samfunn med etnisk og sosioøkonomisk mangfold.
For mange endret denne sommeren livene deres. Noen tok betalt for å la andre ta bilder sammen med dem, fordi de var hippier med langt hår og flashy klær. Andre flyttet til San Fransisco den sommeren, og ble en del av hippie-bevegelsen og deres holdninger mot krig og for fellesskap og fred.

Bevegelsen, som fikk navnet hippie-bevegelsen, begynte i hovedsak fordi unge mennesker begynte å stille spørsmål og gjøre motstand mot de verdier og prinsipper som ble gitt til dem av sine foreldre.

Blomster, LSD og bofellesskap
Hippiene er i dag kanskje mest kjent for å promotere fred og kjærlighet, på en ikke-voldelig måte. Kjente motto som «make love, not war» og «flower power» gjorde at de av noen ble kalt «blomsterbarna». De ønsket åpenhet og toleranse for og mot alle, og søkte ofte spirituell veiledning blant annet i Buddhismen og andre østlige religioner.

På 1960 – og 1970-tallet ble ulike prevensjonsmidler som blant annet p-piller lettere tilgjengelig, noe som ga unge mennesker et liv med muligheter foreldrene deres aldri hadde. Det samme gjald tilgangen på rusmidler. LSD og marijuana var populære hallusinogener for hippiene. De argumenterte for bruken av dette med at det var en mulighet til å åpne og utvide sinnet og bevisstheten sin.

Et middelklassesamfunn hvor materialisme regjerte, føltes fremmed for hippiene, som raskt utviklet sin særegne livstil. De gikk ofte svært langt for å eksponere seg selv, og for å ta et standpunkt.  Hippiene hadde ofte gitt avkall på det livet og samfunnet de tidligere var en del av, og kanskje hadde de sluttet på skolen eller i jobben sin, for å leve det livet de ønsket. Derfor var det ikke uvanlig at de bodde i det som i dag kan omtales som bofellesskap for å minske avhengighetsforholdet til materialistiske goder.

En provoserende afro i polyester
På grunn av hippiene og deres evne til å bruke seg selv som lerret for å ta et standpunkt, tok moteverdenen en ny form på slutten av 1960-tallet.  I klesstilen var folk fryktløse, fremadstormende, men også mer avslappede. Folk tok mer og mer i bruk polyester som tekstil i klærne fordi det var billig, lett tilgjengelig, og man kunne få det i mange flotte farger. Jentene kunne observeres i lange og ukonvensjonelle kjoler, ofte i psykedeliske farger.

I hårmoten var alt lov og man kunne se alt fra langt, silkeglatt hår til oversizede afroer. Mange av guttene valgte å la ansiktshåret gro – kinnskjegg, bart og helskjegg var vanlig. Det er jo nettopp dette som definerer hippie-tiden: sterke farger, provoserende hår – alt for å få oppmerksomhet. Dette var tiden hvor folk eksperimenterte med hva som var lov i moteverdenen på et helt nytt nivå. Man kan derfor si at moteverdenens motto på 1960 – og 1970-tallet var at alt var lov og alt fungerte.

Legenden som lever og erstatteren
I dag kommer fortsatt nysgjerrige folk tilbake til Haight-Ashbury, for å få et lite innblikk i fortiden. Mange av de som besøkte San Fransisco og – i et kort øyeblikk – ble en del av et større, litt annerledes fellesskap, mente de ville beholde de verdiene som «the Summer of Love» hadde gitt dem.

Men på midten av 70-tallet, begynte hippie-bevegelsen å sakke ned. Krigen mot Vietnam var tapt, og mange av de sosiale skjevhetene hadde blitt rettet opp i. En ny gruppe mennesker, som kalte seg Yuppies vokste frem. De var unge, profesjonelle som ønsket en karriere for seg selv. Dermed tok samfunnet en annen retning enn det hippiene og deres livsfilosofi hadde forutsett.