Fra rom til rom i verden

Lenge har jeg fulgt @Dagfinnordbo på Twitter. Vi har hatt mye moro på timeline. På en gretten lørdagskveld merket jeg en snev av irritasjon og avfulgte ham. Det lå ikke noe dramatisk i avfølgingen. Jeg forholdt meg ikke til personen Dagfinn Nordbø da jeg avfulgte ham. Han der ute med alpelue og frakk. Noen minutter senere fikk jeg en mention fra @dagfinnordbo som ville ha svar på hvorfor jeg avfulgte ham etter å ha vært en så trofast følger. Siden fulgte en til. Jeg svarte ikke.

Vi er ikke identiske med disse identitene som oppstår på de sosiale mediene. Nils på Facebook skiller seg både fra Nils i den virkelige verden og @kniv på Twitter.  Tidvis dukket behovet for å trekke seg tilbake opp, samtidig som jeg kjente en lett avsmak for både meg selv og Twitter.

Dersom jeg er i et rom og blir lei av at noen prater for mye går jeg til et annet rom, og den som pratet for mye vil ikke følge etter meg og spørre hvorfor jeg gikk. Jeg trodde jeg kunne avfølge folk på twitter også, uten at de fulgte etter.

Nå følte jeg et visst press. Så kommer jeg ut av kino etter å ha sett Facebookfilmen “The Social Network”, og støter på Dagfinn Nordbo, den levende, korporlige Dagfinn Nordbo, han med alpelue og frakk. Og det føles litt kleint. I hvert fall litt pussig. Vi hilser og diskuterer hvordan man enklest  kommer seg hjem. Det var det.

Som en Frankenstein ble Facebook født på studenthybelen til Mark Zuckerberg. Alle Frankensteinbabyene, du og jeg, stavrer inn og ut av rom uten regler og uten mammaer og pappaer.  Og Mark Zuckerberg sier at det private finnes  ikke mer.

Senere på kvelden nevnte jeg episoden på Facebookveggen min. Jeg skrev også om paradokset at en asosial fyr som Mark Zuckerberg skapte verdens største sosiale medium.

Noen minutter senere gjorde Heidi Helene Sveen meg oppmerksom på at det var en forskjell på begrepene asosial og antisosial.  Hun redegjør så hva forskjellen på asosial og antisosial er. Og vi er enige om at Mark Zuckerberg og Kjell Inge Røkke har trekk ved seg som både er asosiale og antisosiale.

Til slutt skriver jeg at det finnes folk jeg er venner med som jeg ikke vil ha noe å gjøre med på sosiale medier. Det er forskjellige rom til hvert sitt bruk.

Det er en som har trykket “likes” på dette siste innlegget mitt på Facebook, og det er den godeste Dagfinn Nordbø. Han har ikke avfulgt meg på Twitter heller, I hvert fall ikke sist jeg sjekket.

Så ber plutselig Heidi Helene Sveen meg redegjøre for hvorfor jeg har avfulgt Dagfinn Nordbø på Twitter. Hun fikk jo vite det, fordi han fulgte etter meg, I all offentlighet, og ba om en forklaring. Nå vil hun også ha en forklaring.

Men jeg vil ikke. Man har da rett til litt litt privatliv.