På sporet av den tapte tid

Himmelen er et sted der intet skjer.

Proust sitt verk På sporet av den tapte tid har mye til felles med en sjøreise. Språket vugger som en båt. Boken manglet det man kaller driv, det har den gammledagse sjøreisens tempo.

Lange perioder er kjedelige. Likevel gjør det godt fordi man synker inn i beskrivelsene.

Skepsisen var stor da MS Nordnorge forlot Bergen på vei mot, nettopp Nordnorge. I forhold til sendingen Bergensbanen minutt for minutt så dette ut til å bli ulidelig kjedelig.

Så tok det av. Etter Trondheim, på vei opp til Lofoten i strålende sol, etter hvert midnattssol, ble dette stort og nytt fjernsyn. Folk viftet med norske flagg fra hver en knaus. Vi har aldri opplevd liknende før.

Skjønt trenden, et slags opprør med stereotype dramaturgiske grep, har vært der en stund allerede. Vi så det med TV serien The Wire, den var som å se inn i en virkelighet vi ikke fikk forklart. Vi fikk oppleve den og lærte oss nye koder.

Knausgårds uendelige selvpiskende lidelseshistorie ble en suksess. Den manglet også de tradisjonelle dramaturgiske grep. Språket var heller ikke rikt på metaforer. Ting bare skjedde, tilsynelatende.

#Hurtigruten ble noe veldig rart. Under innseiling til nye steder fikk hendelsene noe av det samme forløp etter hvert. Folkemengde frammøtt på kaia viftende med flagg. Korpsmusikk, lokale bajaser og veteranbiler.

Nærbildene viste folk som betraktet noe som ikke skjedde. Egentlig skjedde ingen verdens ting. Det var de som skjedde, som var hendelsen.

Uendelig mange kameraer fanget inn det som ikke skjedde. Både de frammøttes kameraer og NRK-teamets. Det var bare å nyte.

”Heaven is a place where nothing happens”. (David Byrnes). Mange pustet lettet ut hver gang skipet på nytt la ut fra havn, og man ble overlatt til sjøen, rislingen fra baugen som skar gjennom sjøen igjen.

Mediemessig er dette et hypermoderne stunt. Uten folks engasjement på sosiale medier, først og fremst Twitter, hadde det nok blitt en litt tammere affære.

For dette ble en lek med speil. Plakater med hilsener ble fanget opp hjemme hos adressaten i sanntid. Man fotograferte hurtigruta som filmet den fotograferte. Denne sendte bilder til sine enten via MMS eller på Twitter. Bilder som raskt dunster vekk.

#Hurtigruten med en armada av småbåter som lekne delfiner til å eskortere seg inn og ut av havnene. Og dette bildet i kryssklipp med vårt indre blikk av forholdene for et par generasjoner siden. Følelsene ble sterke. Og så folket da, utstilt på kaiene, for en gangs skyld distriktenes folk i hovedrollen.

Etterhvert som happeningen skred fram – og den er ennå ikke ved veis ende, lærte nordlendingene i neste anløp av det de så på TV. De ble mer og mer utspekulerte i utføringen av stunt som fenget oppmerksomheten.

De fleste i Norge kommer fra et annet sted, og mange av oss kommer fra kysten. Følelsene skyller innover oss som baugbølger fra hurtigruta mot steinene i Rystraumen.

Akkurat som i Prousts På sporet av den tapte tid, kastes vi ufrivillig mellom fortid og nåtid i vuggende nytelse under denne sjøreisen.

Med stresslessen som dekkstol og parketten med gjennskinn av midnattsol og hav.